Vindlavens vakre røde fruktkropper. Foto: Naturcentrum AB.

Lav – et smart samspill

Det er lett å blande sammen lav og lava. Det høres jo nesten likt ut. Men lava kommer opp fra vulkaner, og slike finnes ikke i Grenselandet, selv om det iblant påstås at Städjan er en sluknet vulkan. Men det er bare en gammel myte. Lav gir derimot vakre mønstre til Grenselandets karrige steiner og fjell. De er overlevelseskunstnere som klarer seg i nesten alt slags vær.

Laven er en symbiose mellom en alge og en sopp, noe som har vist seg å være et vinnende konsept. Algen tar vare på sollysets energi, mens soppen beskytter algen mot tørke, storm og ekstrem kulde.

Snømållaven viser hvor høyt snøen går om vinteren. Den vokser nesten overalt i fjellbjørkeskogen, men bare ovenfor snødekket.

Reinlav danner tykke matter på næringsfattig grunn over hele landet. Mange kaller den hvitmose, men det er noe helt annet. Reinlav er lav, som har fått navn fordi den er viktig føde for rein.

Mange blokker og steiner i Grenselandet er dekket av vinterlav, spesielt i glissen skog og i de lavere fjellene. Vinterlaven kalles litt spøkefullt for ”det russiske riket”. Den ekspanderer utover og dør mot midten.

Fokklaven vokser tett trykket mot steinblokker på vindfulle steder.

Tenk om kartlaven hadde kunnet vise vei på ordentlig! Det hadde vært veldig praktisk, for den later til å finnes på alle steinene i fjellet. Den er bare en flat, grønn skorpe som vokser ufattelig langsomt. Store eksemplarer kan være over tusen år gamle.

Ikke bare rein...

… liker å ete lav, det gjør også kyr. Før var det vanlig at folk samlet like mye lav som høy før vinteren. Man pakket laven i hauger, og når snøen kom, transporterte man dem hjem som frosne klumper. Når lavklumpene hadde tint opp, fikk dyrene ete dem som de var.