Gränslandet

Rimsopp - en av fjellverdenens delikatesser. Men vær forsiktig, den kan forveksles. Foto: Naturcentrum AB.Rimsopp - en av fjellverdenens delikatesser. Men vær forsiktig, den kan forveksles. Foto: Naturcentrum AB.

Sopp – til glede for kyr og

mennesker

På begynnelsen av 1900-tallet spiste folk i alminnelighet ikke sopp. Sopp ble ansett som giftig, slimete og i slekt med padder. Derimot har det lenge vært kjent at både rein og husdyr elsker sopp. Når det var ”sopptid” i skogen, kunne kyrne gå lange veier på jakt etter den ettertraktede soppen. Av den grunn ble de ofte sene til kveldens melking.

Vedsopp til nytte for naturfolk og biologer

Kjukene, de harde soppene som vokser på trær, har mennesker lenge hatt bra kontroll på. Vedsoppene kunne brukes både til det ene og det andre, som knusk, parfyme eller til å farge garn med. Men det gjaldt å kunne se forskjell på dem. Nå for tiden er det nesten bare biologer som ser etter ulike vedsopper. Noen vedsopper gir et ”signal” om at skogen kan være spesielt verdifull. Slike arter kalles signalarter.

Iblant ligger en antydning av anisduft over stien. Skarpe neser kan lete seg frem til kilden: den kremhvite nordlige aniskjuken som vokser på gamle seljer og osper. Soppens vellukt har vært kjent i lang tid. Før la unge menn gjerne en bit nordlig aniskjuke i brystlommen før de gikk ut på dans.

Furustokkjuke er en av få sopper som klarer å ta seg gjennom furuas forsvar av terpentin og harpiksstoffer. Hvis man ser en kjuke som vokser på en furu, kan man altså anta at det er en furustokkjuke. Da vet man også at furua er over 100 år gammel. Furustokkjuken er akkurat som den nordlige aniskjuken en fin signalart som finnes i Grenselandet.

Knuskkjuken og ildkjuken er to litt vanligere sopper som er lette å få øye på. Knuskkjukens kjøtt er dessuten det beste knusket for å få i gang en ild. Men da må man først koke, tørke og banke den. Det skal mye forberedelser til, men så har man en pålitelig brun lapp å ha med seg i lommen.

Ildkjuken brenner svært langsomt, og derfor la folk gjerne en ildkjuke på ildstedet når kvelden kom. Der lå den og ulmet hele natten, og om morgenen kunne man bare blåse på ildkjuken for å få liv i ilden igjen.

Du får ikke...

... bryte ned kjuker som sitter på trær eller døde stammer. Husk at enkelte er sjeldne og utrydningstruet, så nøy deg med å nyte dem der de sitter.