Setervollen er samlingsplass for folk og fe.
Bønder og budeier
En del gårder, spesielt rundt Femundsmarka, har en historie som går tilbake til 1600-tallet da Røros Kobberverk ble grunnlagt. De fleste av Grenselandets gårder på den svenske siden kom til på 1800-tallet.
Hadde det ikke vært for kobberverket, hadde det ikke vært så mange gårder i disse områdene. Arbeidet i gruven og smelteovnene krevde mye arbeidsinnsats, og det gjorde også transport av malm, kobber, kull og ved. Men arbeidsoppdragene var forbigående og ble derfor kombinert med jordbruk og seterdrift. Flere gårder ble viktige handelssteder og gjestgiverier for dem som arbeidet for kobberverket og skogselskapene.
På 1800-tallet økte befolkningen i Norden. Mange emigrerte til Amerika, andre ble nybyggere i avsidesliggende fjellbygder og utmarker. En del nybyggergårder i Grenselandet ble bygd på reinvoller, allerede åpne gressmarker der samene tidligere hadde hatt sine boplasser.
Blant butauser og kjesmus
Fjelljordbrukets base var kvegdrift som krevde store slåtte- og beitemarker. For å få tilgang til mer beitemark til dyrene,ble dyrene buført fra gården til setra i noen varme sommermåneder. Setra ble et samlingssted for kveg og mennesker i løpet av den tiden man var borte fra gården.
Det var kvinnene; seterjenter, budeier og gjeterjenter, som skjøttet arbeidet på setervollen. Butauser kalles de i Jämtland. De så til dyrene og foredlet matvarer som kunne lagres til vinteren. Av melken ystet de ost og kjernet smør. Ofte ble det også framstilt kjesmus, grynost, messmør og andre spesielle meieriprodukter.
Vintersetrer i Femundsmarka
Normalt ble setrene forlatt om vinteren, men i Femundsmarka hendte det at man ble værende helt fram til jul. Folk og dyr vendte riktignok hjem i september for å la dyrene etterbeite på gårdens slåtte enger. Når beitet rundt gården tok slutt, dro man igjen opp til setra der dyrene fikk ete av det høyet som var berget fra setras enger. Man ble helt til jul, da det igjen var tid for å begi seg tilbake til gården. Slik kunne beite og høy utnyttes på beste måte.
Kveg og fjøs
I Grenselandet kan du treffe på geiter og landraser som røroskyr og fjellkyr. De er godt tilpasset ulendt terreng, magert beite og lange vintrer. Før i tiden var landraser betydelig vanligere, men nå finnes det bare et fåtall små besetninger igjen. Enkelte setrer lever fremdeles!
Andre er forlatt, men sporene er der fremdeles. Aldrende står de der; fjøs, ildhus, sel, låve og stall, alle disse bygningene som minner om gamle dager da seterbruket inntok fjellverdenen.
Mange som arbeidet på Røros Kobberverk, drev med jordbruk som bigeskjeft!
Budeie ved Lofjätåsen anno 2010.
Geit på Lofjätåsen.
En av setras mange bygninger – en bod ved bekken for å kjøle melk.
Foto: Naturcentrum AB.
Allemannsretten slutter å gjelde...
... når du besøker en gård eller seter! Setrene er ikke allmenne friluftsmuseer. Du beveger deg i et annet menneskes hjem.
En setervoll...
... er et samlingssted for beitende kveg som fritt eller med gjeting fikk beite i disse omgivelsene i løpet av sommerhalvåret. På svensk kalles setrer fäboden.