Flere dyr...

Oteren leker seg fram

Om vinteren kan man se spor etter noen som har akt sklie ned i Grenselandets vassdrag og innsjøer. Det er en oter som har glidd på magen. Det er en fin måte å ta seg fram på i dyp snø om man har korte bein, og kanskje også en måte og luktmarkere reviret sitt på. Men de synes nok også at det er morsomt, for av og til løper de opp og sklir ned igjen med en gang. Oteren har minsket kraftig på grunn av jakt og miljøgifter siden 1950-tallet, men nå begynner stammen å ta seg opp igjen.

Beveren former landskapet

Det er bra med bever i hele Grenselandet. De bygger sine dammer ved bekker og elver helt opp til tregrensen. Dammene skaper nye våtmarker, noe som er til nytte for mange andre dyr og planter.

Tidligere ble det jaktet mye på beveren på grunn av bevergjelet, et luktsekret som ble sagt kunne bote på alt fra fødselsveer til byllepest. Sveriges siste opprinnelige bever ble skutt i 1871. Også i Norge var beveren på randen av utryddelse, men omtrent 100 overlevde. I 1922 kjørte man noen av dem over grensen og slapp dem i nordre Jämtland. Nå øker beverstammen i hele Skandinavia.

Lemen – basisføde for mange

Et av lemenens store talenter er å formere seg og bli flere. Dersom snødekket er tykt og stabilt, kan en lemen rekke å få både barn og barnebarn allerede før snøen har smeltet om våren.

I gode lemenår har rovdyrene en overflod av mat. Fjellreven passer på å føde flere kull, og snøuglene ankommer som hvite spøkelser fra polarområdenes tundra. Til og med rein kan ete lemenhoder. Det påstås at det er en måte for dem å få i seg salt på. At fisk skulle ete lemen, høres jo helt utrolig ut, men det finnes faktisk også beretninger om lemenetende storørret!